Dormez Bien, Kukulur

 

 

 

 

" Set your course by the stars,                  
not by the lights of every passing ship. "
                               - Omar N. Bradley

 

 

 

God morgen. Det er en vemodig dag på min akk så kjære kant av internettet. Tiden har blitt moden for å flytte fra min barndomsvenn og videre til fremmed (og reklamefritt) territorium. Etter over seks år (!) her har jeg naturligvis knyttet noen noget irrasjonelle bånd til denne uslipte diamanten av en blogg, og jeg kommer nok til å taste "ku" i adressefeltet ved en feil i uoverskuelig fremtid. Av og til også med vilje, kjenner jeg meg selv rett. Men det at det er annerledes gjør det ikke mindre riktig. Akkurat som brunost og purre på skiven.    R I K T I G

 

 

 

 

 

www.SOLS.no   



 

 

 

 

 

 

 

 Stevie Wonder - For Once In My Life                                                                          Earth, Wind & Fire - September/The Joker   


Takk for meg, kjære vakre givende frustrerende gode fine forlatte elskede bloggen. Og alt som med tiden har fulgt med deg.  Som dere.

 

                         ♥
For aller siste gang,
deres kjære          

Sol.

Your Bloody Banality

 

 

 

 

 

 

 

" Good advice is always certain to be ignored,     
                  but that's no reason not to give it. "
                                            - Agatha Christie

 

 

 

 

 



Blogiverdag!     
www.giblod.no
Sol.

Thy Laughable Logic

 

 

 

 

 

" Most of the mistakes in thinking are inadequacies of perception                                      
                                            rather than mistakes of logic. "
                                                         - Edward de Bono

 



I dag har jeg lært. Og for alle de som tror at dette er noe jeg gjør ofte*: Jeg lærer ikke ofte. Ikke slikt. Det er ikke så mye å lære om du ikke er interessert i pugging, terping eller å bli en dyktig manipulator (deet er vel strengt tatt terping, når jeg tenker meg om), selv om det finnes de få ting og mennesker som lærer en om altdetandre. Å tenke, gjøre, være, forstå, skape,  -- Ikke verdens hovedstader, er du grei.
 Til tross for mitt liv som barneskolesurfer, ungdomsskoledropout, videregåendefraværende, privatistsjansende, og nå  .. Ikke slik en typisk middelmådig/eksemplarisk elev (vel: hvem skulle trodd?) som åpner bøkene før eksamen - jeg elsker å lære.                   Jeg elsker det.

Dét var noe som knuste i meg gjennom de første årene på barneskolen. Lærelysten. Gleden, troen, lykken, nysgjerrigheten, viljen, og alt som følger med det å ville lære mer. Alltid lære mer. "Velkommen til barneskolen, unge frk Sandvik! Her skal du få dårlig inneklima, kjenne litt på det å være sosialt utstøtt, og så har vi denne solide lærelystdrapsmaskinen her vi er så glade hver gang vi slipper å bruke, blir jo litt kjas og mas når vi skal komme med unnskyldninger og late som ingenting etterpå, ikke sant - så vi håper du er helt middelmådig?"

 

 

Jeg lærer. I dag har jeg lært om partiellderivasjon av andre orden, sadelpunkter, bibetingelser, og en rekke andre godbiter hvis betegnelser jeg velger å spare meg selv for.. Så har jeg hengt litt med Cramer, Lagrange, og Gauss-Jordan. Det skal innrømmes at jeg og Lagrange ikke kom helt overens først, men det løste seg heldigvis etter at vi fikk inn en tredjepart som tolk. Nå er 9/10 oppgaver (om det er innlevering av semesteroppgave i morgen, ja? Kjære vene, la oss ikke forlede ut i tanker om at jeg uoppfordr .. nei.) ferdig ført, og etter en nydelig dag til gards med lillesøster som biokjemisidekick - er det tid for sengen.          God natt og god morgen, fra Læringslykkeliten.


Jeg var såvidt begynt på middag, da min søster sendte melding.  "Nordlys!"
Så sto vi ved epletrærne under stjernehimmel og så det danse over Bergen.

 

 Max Frost - White Lies      


   * Dette, da jeg pleier å få spørsmål om hvilke smarte bøker jeg leser. Hvordan jeg øver på alt. Hvor lenge jeg egentlig jobber med fag.
    Altså: Å ikke ha arbeidsteknikk er ikke noe jeg ville tro at en ville å skryte på seg?          Men hei, du ville vel kanskje gjort det du da.


your logic is as faulty
as your communication
at least that makes it all a tad humorous
Sol
.

Vroom, Vroom

 

 

 

 

 

 

" I saw old Autumn in the misty morn
stand shadowless like silence,       
                               listening to silence. "
                                         - Thomas Hood

 

 

      Sol, du Sol.

 Nå har jeg øvelseskjørt i nesten en måned.   Og til dere som har sertifikat, som har vokst opp med bil i familie, eller som har øvelseskjørt hjemme: Jeg vet ikke om dere kan forstå. Kan fatte hvordan det er å for aller første gang sitte i en livsfarlig metalldoning du ikke har noe forhold til foruten den éne bilferien i '06 med familien. Det å sitte der blant spaker, knapper, pedaler og en ganske fet vindusviskerfunksjon.
                                                                                                                                                   Og ikke ane hva det er du gjør der.



En måned har gått siden       «Hei, er du klar?»   -   «Ja. Men jeg vet ikke hvordan man skrur på denne bilen? Haha, nei, er det KNAPP?»,
og det gleder meg å tenke hvor fjernt det da var å skulle sitte der i det hele, attpåtil på feil side - sett opp mot den skråsikre, blomstrende råneren jeg er i dag. Jeg mener, om du den gang skulle ville tenke å gi meg noe mindre enn halvannen time bare til rattjustering så hadde jeg kanskje tatt opp hyperventilering på si.      Nå derimot?  Oh, honey, jeg tar det med én hånd samtidig som jeg finpusser setestillingene (goes a little something like: ned, ned, ned, brattere, ned, ned, bak),    ikke for å skryte liksom, men jeg er åpenlyst på vei til å bli noe her.

 For i dag er det greit.     Riktignok ikke like homie som en solid fosterstilling i dynehjørnet hjemme, den klassikeren, men det er helt greit.
Jeg setter meg inn, vet hvor nøkkelen skal (igjen: ikke for å skryte..), justerer setet så min smekre kropp er I ETT med bilen (mistenker at jeg -alltid- øvelseskjører etter en person på rundt 1.60 som liker å liggesitte?), vipper lekent speilene på plass (hvor lekent kan egentlig et speil snus, tenker du? åhh ~), druser på med litt radiogodlåtar (trenger aldri bytte kanal for å få god dårligpop, min kjørelærer er skamløs) på volumnivå syv, tar på bilbelte da jeg ikke har vært særlig suicidal den siste tiden, løsner håndbrekksknappen, husker at det er nedpress for reversgiret, og rygger trygt ut fra parkeringsplassen før jeg bringer godgjengen (jada, det er kjørelæreren og jeg) ut på veien.



 the bird and the bee - My Love      




 Og hvordan måneden har vært? Om du har du lært noe om deg selv, Sol? Er det litt sjel igjen der inne?   Neisss.  Jeg er soleklart en som biter meg mest merke i det jeg ikke acer, som etter et nydelig samarbeid i kryss hvor alt satt som en kule og vi fortsatt sitter og nynner til godlåtar - så ser jo jeg at plasseringen min i neste, gudsforlatte, kryss ikke er heeelt perfekt. Jeg kunne gjort det bedre. Dette er forøvrig ikke nedsnakk eller «å, jeg er så dårlig» - jeg fokuserer heller der det er potensiale, enn å praise det jeg finner det helt naturlig at jeg skal kunne mestre. Noe som ikke er forbeholdt trafikantSol, men er en markant del av mitt vesen. Sammen med det å si ting som de er om de kan forstås i sin enkelhet. Bare flaks (og grundig forarbeid) at jeg har en kjørelærer som tilpasser seg som en slimål   - Jeg husker fortsatt den aller første kjøretimen, hvor han brukte metaforer..   «Du kjenner at den får pustet litt ut, og slappet av?» «Det er en bil.»  -  «Du vet når du girer på en sykkel, ikke sant?» «Dette er en bil.» -  «Tenk deg en snøball som --» «Det kan jeg gjerne, men jeg har kanskje plukket opp på at dette er en bil.» Han lærte etter den gangen. Og da vi vroomet rundt i Fyllingsdalen og han kom i skade for å si «Nei vet du, det der var kjempebra! Mer kan man ikke forvente!» og jeg nesten måtte stoppe bilen for å se mistroende på ham.  Han lærte den gangen òg.

10/10
Sol.

dirty words, maddafakka

 

 

 

 

 

 

" I don't care what anybody says about me as long as it isn't true. "
                                                                          - Truman Capote

 

 

 

    Visst faen kan jeg banne.

Men jeg er ikke en slik som bruker edsord i både ny og ne. Ja, jeg har på mine eldre dager begynt å føle på dette som min mor sa da jeg var yngre  -  "Huff, det å banne viser bare at du ikke har et godt vokabular." - "Det er fryktelig unødvendig." - "Du kan bedre enn dette.."
Det var nok en kort periode der jeg rett og slett var for kul, et problem jeg forøvrig har jobbet meg gjennom de siste 10-15 årene, og viste huset hvem som var høvding ved å kaste ut et stygt ord her og der.  Mamma ble svært imponert over sin mellomste datter, for å si det slik.
   Nå er jeg her selv. Jeg er riktignok en språkets elskerinne mer enn en edsordsmotstander, så jeg stiller med annet krutt i kanonene enn min mor gjorde da verdens kuleste elleveåring harket frem et "jææææææhhkla" over middagsbordet, til lillesøsters absolutte forferdelse.

 

 For jeg er voksen nå. Fornem*. Elegant*. Kontrollert*. Classy*. Ikke lenger for kul for min mors verden. Det glipper ut et "fakerten" når det røyner på og/eller jeg skal tøffe meg litt, men foruten dét (og sjeldenheten: den svært velplasserte, godseige "..fuck")  - velger jeg å holde språket rent.   Naturligvis fordi jeg er så utrolig mye bedre enn alle som banner og velger å heve meg over almuen ved å bruke mitt språk som mitt plettfrie våpen. Let's be honest, ikke sant. Der jeg i forrige avsnitt sa "språkets elskerinne" kan vi, i ærlighetens navn, putte inn "kalkulerende, kommende maktmisbruker".  Men vet dere, det er av og til slik det virker til å fremstå. Enten dét, eller at jeg anstrenger meg særdeles mye for å bruke "avanserte ord" ← som "periferi", "toalett", "proporsjonelt", "værelse", "matematikk", - for å virke fjongere enn jeg egentlig er. At noen kan tenke seg at jeg orker å anstrenge meg for dagligdags samtaleførsel er .. Sjarmerende? Det er nesten det.

 




Min raushet er dog tilnærmet endeløs hvilket språkopplysning angår. Er du klar for å entre den bedre verden, hvor vi som enkelt og greit bare er bedre er? Vi som kan å stave "abonnement", og vet at utropstegn ikke kommer i flokk etter barneskolen. Der det gode liv venter på deg, min venn. Kom og bli med oss. Eliten, som vi i all beskjedenhet kaller oss.  Ja, er du klar for å bli mer verdt enn folk rundt deg? Pirke på journalistikk og vennene som stotrer frem "priviligert" mens du humrer og slår deg lett på låret    --  Jeg retter deg any day, baby.

Vil du slutte å si "lissom"? Jeg er der. Vil du beherske ennå/enda? Jeg er der. Vil du være skråsikker med kommabruken din? Jeg er der. Vil du roe ned på "jææævla" foran hvert eneste adjektiv (som du bruker for mange av)? Jeg er der. Vil du imponere mindreverdige med ord som "intellektuell"? Jeg er der. Vil du spy i nesen av kommentarfelt? Jeg er der.     Og vil du, en vakker dag, beherske bruk av semikolon?

 Jeg er der.    

 

          Fitz and The Tantrums - Dear Mr. President             


       Mhm.                  *om jeg hadde dynefest til high school muslcal med godgjengen og brownies i går? He-hehh-nei voksen da vet du


  Kan si sjøkken og dass og rom og helvete og matte og alt, jeg.
  Ååhåhå, så tøff.
(Men hvis du vil få inn da/når med morsmelken så må du nok gå et annet sted.  
Lærte meg min første, og eneste, huskeregelen i norsk noensinne etter fylte 20,
"den gang da, hver gang når", og .. Etter det var jeg et ødelagt kvinnemenneske.)
Sol.

Ulvik.

 

 

 

 

 

 

 

 

   Dette våknet jeg til i dag tidlig.       «Åneeeeei», som jeg pleier å si. Mens sjelen fryder seg, ting er omtrent akkurat som jeg vil ha dem, og jeg - i min sedvanlige stil: hjerteløst, kalkulerende og brutalt - finner ut hvorvidt mennesker skjønner min lite subtile ironi.       Åneeei.

 

 



Sol.

Smal v.2

 

 

 

 

 

" Nothing is so perfectly amusing as a total change of ideas. "
                                               - Laurence Sterne

 

 

 

   Det er så grått ute at det kiler i kroppen.

En fin en jeg ikke kjenner lurte på hva jeg tenkte om høsten her en dag, og det minnet meg på en liten gladsak av en liste jeg skrev i fjor: En smal høstliste. Den er like riktig, og for min del hjertevarmende, som den var da.   Det har rukket å bli sen september, så selv de mest innbitte T-skjortemenneskene kryper etterhvert mot korset. Her i vestlandets hovedstad er det stiv kuling til frokost og sludd til dessert, så jeg har rukket å fryde meg over høsten en stund allerede. Jeg synes det er nydelig. Nydelig.

Nå skal jeg atter ut på svift, og møte fine mennesker jeg er glad i, kan bli glad i, eller misliker så mye at de gleder meg lell. (Det eksisterer mer enn tre kategorier i mitt liv, jo.) Men først vil jeg dele noen flere paraplyer, før jeg passer på å komme akkurat litt for sent.    Klassiker.

 


                      ☂  Kåpevær
                      ☂  Kreativitet
                      ☂  Varme hender
                      ☂  Eyeliner
                      ☂  Legge planer
                      ☂  Funk
                      ☂  Skrive for hånd
                      ☂  Tretoppsus
                      ☂  Lage musikk
                      ☂  Paraplyhåndtering
                      ☂  Store kopper
                      ☂  Å komme hjem
                      ☂  Gråtonene
                      ☂  Vin
                      ☂  Mørke kvelder
                      ☂  Eskapaderi
                      ☂  Iskrem på pinne
                      ☂  Sy-om-klær
                      ☂  Varm sjokolade
                      ☂  Selvransakelse
                      ☂  Gode støvletter
                      ☂  Kortspillcasino

C2C - Because Of You                      


August.        

Sol.

Dance Step Mothers

 

 

 

 

 

 

" The heart forgets its sorrow and ache. "
                         - James Russell Lowell

 

 

 

 

 

 

 

 



Sol.

Going Back to Lost Places

 

 



 

 

" What we have once enjoyed we can never lose.
        All that we love deeply becomes a part of us. "
                                                       - Helen Keller

 

 

 

Jeg sitter hjemme hos farmor på det mørkebrune spisebordet og teller ruter på spisebrikkene hun har lagt frem til oss.  36, 37, 38 ~   Det lukter ostesmørbrød fra kjøkkenet som alltid har vært, og alltid vil være, lyserosa. Kusiner og fetter og søsken tusler inn én etter en, og vi nikker trøtte 'godmorgen' og humrer lett av hvert eneste morgenfjes som på rad og rekke velger å glede oss med sin tilstedeværelse. Det er O'boy til alle, i fine tekopper jeg ikke kan huske at noensinne har blitt brukt til te. Vi har lange, stive sugerør fulle av krøller. De samme som i fjor og de samme som årene før. De smaker akkurat såvidt litt såpe før sjokolademelken tar over. Hver eneste gang. Så her sitter vi, gestikulerer våre historier og gjesper fornøyd, mens ostesmørbrød blir brakt oss på sølvfat fra verdens fineste farmor. Som alltid har spist frokost for fire timer siden og ikke trenger noe nå. Som stort sett kan godsnakkes til "Nja, kanskje litt."

 

Jeg lager ostesmørbrød til frokost. Mens skivene står i grillen, lager jeg O'boy med helmelk i en tekopp vi kapret fra boet. Lar det 'stå til' med vanlig sugerør i dag. Og idet jeg setter meg ned for å spise, så tar det meg hele veien tilbake. Akkurat dit. Til bestemor.          ♥

 

 

 

 Coldplay - Postcards From Far Away      



Sol.

Ferdigstiller.

 

 

 



 

" 'Healing,' Papa would tell me,                                         
'is not a science, but the intuitive art of wooing nature.' "
                                                         - W. H. Auden

 

 

    Haugesund.

En leken, liten detour fra min opprinnelige helgeplan. Det er intet annet sted jeg heller skulle vært, så det er helt i takt med hva jeg tillater. Så halla Hævgiz, som jeg ikke pleier å si - og ikke akter å repetere. Haugesund.   Vet dere, det lykkeligste enkeltøyeblikk jeg fortsatt bærer med meg er et som skjedde ikke så voldsomt langt herfra. Uten at det var voldsomt relevant for denne reisen, men la oss ikke slå for hardt ned på litt lun mimring. NU: Forrige gang jeg 'svippet nedom kaien', lot jeg stedet få vokse på meg.  Og da begynte et mindre fotoprosjekt som jeg nå er her for å ferdigstille. Det er helt korrekt, kjære lesere - jeg har tatt det på meg å bli en ferdigstiller.     En sumitupper. Ferdig.



 



         Ting jeg har merket meg den siste dagen:

                        · Andelen "CARPE DIEM" i Tinder-profiltekster har skutt i taket. Og gjennom.
                        · Volummessig ligger samtaler flest høyere enn normalt.
                        · Faktisk antall frisørsalonger.
                        · Det florerer av eldre kvinner med dialekter jeg vil ta med meg hjem igjen.
                        · Joggesko. Joggesko overalt.
                        · I høstsol varmes haugesunderes sosiale vesen opp.               takk og pris.
                          (Elller med mye øl og en godgjeng og litt bråmot langs kaien, da. Sjarmis.)
                        · Det er mange lave jenter her?
                        · Butikkansatte flest her  >   Butikkansatte flest andre steder
                        · Det er ikke forbudt å gå med rottehale og hestehale ut "capsluken" og ha litt sidelugg.
                        · Biblioteket stenger 14:00 på lørdager.                                              ...
                        · Steinsfjellet.

 

 

Skamløs hotellromsjam, i rom så høye at innsikt er en ikkesak:                        Jessie J, Ariana Grande, Nicki Minaj - Bang Bang         


Biblioteksjente mellom fotografislagene.                                                                     Akkompagnert av min gode venn Gurugu.

Mhm.
Sol.

Innsatspoeng.

 

 

 

" You can't sweep other people off their feet,         
          if you can't be swept off your own. "
                                             - Clarence Day

 

 

 

 

      God ettermiddag, tapre soldater.

 Livet mitt har i stor grad vært å stå knedypt i omfattende prosjekter lately. Alltid verdt det, til tross for humpete veier, og ett av dem med en berlinmuren 2 som plutselig poppet opp der, men jeg blir ikke motløs av den grunn.   Er det ikke utfordrende, er det knapt spennende. Denne perlen av en blogg er også med som en del av et større prosjekt jeg har pludret med en liten tid, så da har det blitt stille her mens det har stått på.  Som den stillheten rett før alle hopper frem på surpriseparties?  Uten at jeg noensinne har vært på et. Og jeg er vel den eneste som vet at "surprise"-delen kommer.                                                  ...   God bruk av svak metafor, Sandvik. 4/5 innsatspoeng.


    Og mellom prosjektutviklingen min øvelseskjører jeg.  M'hm. Kløtsj-kongen, hvisker de i gatene på Minde. Snart skal jeg legge setet for langt bak, og begynne med laidback venstrearm langs vinduet.       Vurderer også å ta opp banning som profesjon  -  sånn for å passe inn.

 


 

Klangkarussell - Netzwerk (Falls Like Rain)              


            Over 20kg ned siden nyttår, og jeg drister meg.

 

Da har jeg oppsummert en hverdag som i stor grad forteller at jeg for tiden har et solid drivstoff- og notatbokforbruk, og samtidig svakt unnskylder min fraværenhet til de som skulle føle at det vil være på sin plass. (Jeg gjør ikke.)      Da kan jeg gå videre. Så det gjør jeg.

Sol.

Frem

 

 

 

 

 

            «Fremtiden venter på oss», sa han.

 

 

 

Aldri i livet hadde hun lært så mye.
Og hatt så mye å gi.

 

 

 

 

«Fremtiden venter ikke.»           

 

 



Sol.

B r a ♥ e r y

 

 

 

 

 

" I learned that courage was not the absence of fear, but the triumph over it.         
  The brave man is not he who does not feel afraid, but he who conquers that fear. "
                                                                                           - Nelson Mandela

 



        Mandag
        11. august
               15:14

Jeg sitter i sjette etasje i et hotell som selv informerer om at de bare har fem. Et stort rom i en etasje som ikke egentlig eksisterer, med et utbygg bestående av 80% vindu og 20% gulv som gir meg utsikt langt, langt utover/innover sundet.   Jeg sitter forsåvidt ikke. Jeg danser. Regnet tordner mot vinduene i mitt lille glass-utbygg, "Ain't No Mountain High Enough" ljomer deilig i takt, og kroppen leker med.

I går kveld hoppet jeg i sengen og sang med på finalen i Pitch Perfect. (Dette har blitt ulikt meg. Rasjonell? etc)  Livredd. Men likevel helt content med hva jeg er, har gjort, og det faktum at jeg kommer til å dø en dag.  Hvilket ikke er en grunn for å gi opp gleden i øyeblikkene på veien dit. Som sier seg selv, kan vi tenke oss.  Men dersom du åpner øynene for 'folk flest' oppdager du .. en del merkelige argumenter.


Jeg har alltid vært min egen lykkes smed. Som mobbeoffer ble det fort slik. Jeg har gjort en formidabel jobb, forholdene tatt i betraktning, all ære til meg for det. Men i det siste har jeg vært min lykkes destructor også. Og nei, Sol. Nei.   'Rasjonell Tyrann vs Lykkelig Medborger.' Som om ikke Lykkelig Tyrann er veien å gå, hm, Sandvik? Jeg eyeroller av meg selv og gir meg en highfive for å innse min kjeppstikking i egne hjul. Og trekker pusten dypt, fordi det for meg er et spørsmål om å tørre.  Og visst tør jeg, men jeg risikerer jo med ett så mye mer. Utelukkende rasjonelle valg er med kalkulert risiko. Jeg er kongen av rasjonell tenkning og kalkulert risiko, tro meg. Det betyr dog ikke at jeg alltid velger rett. At jeg ser riktig sted, selv om alt jeg ser er riktig. Selv om jeg ser alt. At jeg husker å ta med følelsene, før analysene er ferdigstilte og jeg drar ut på nye eventyr. At selvinnsikten er up to date.           Hei, kjære. Jeg er Sol. Jeg er et geni, og jeg er feilbarlig.

 

Marvin Gaye - Ain't No Mountain High Enough


          Oldiebutgoldie: Jackson 5 - I Want You Back                                                                                                 Mitt hjerte.

 

 ** Jeg vil aldri si at jeg "bare er et menneske". Jeg er et menneske. Det er ingen unnskyldning for å ta dårlige valg. Det er vel den beste grunnen i hele jæla verden til å ta gode. "Det er menneskelig å gjøre feil".  Ja.   Men å satse så lavt at du ikke gjør feil på vei mot å gjøre rett, men gjør feil og så unnskylder det med at andre ikke klarer det de vil heller.. Vel. Kremt.         Jeg er et menneske. Det er ikke 'bare'.


Jeg lar meg danse.                    
Alvoret kommer fort nok uansett.
Sol.


Now It Seems So Obvious

 

 

 

 

 

 

Jeg står opp midt på natten og går ut på trappen i en pysjamas jeg en gang sparte på til jeg følte meg fin nok til å ha en sånn pysjamas som ikke er en T-skjorte fra sjetteklasse som er slitt helt deilig fra hverandre mens jeg lurer på hvorfor jeg tenkte så kort for her står jeg alene på en trapp midt i natten og føler meg fin med meg selv og hva faen skal jeg med en fin pysjamas da, det var jo da jeg trengte den.

 

 

 

 

Det er midt på natten, og jeg har nettopp kommet inn fra en tur i nabolaget. I en fin pysjamas. Og tykke, knelange sokker dyttet ned i min søsters upåklagelig velbrukte tursko. Det er en fin himmel over Bergen i firetiden, vet du. Vet du? Det er så mye en ikke vet før en kommer på at en vil vite og finner ut. Og så må vi huske å finne det ut igjen og igjen, for ting som dette, det meste, er ikke de samme.  Naturligvis

  Vi oppfører oss fort som om det er det likevel. Kanskje vi glemmer. Kanskje vi velger å bevisst la oss villede av enkelttilfellet fordi det var fint som det var og du orker da virkelig ikke å stå opp 03:56 hver eneste, bidige sommernatt. Godt perspektiv der, my friend. *kameratslig, passivaggressivt dult i skulderen* Neida. Men joda. Så lenge vi ikke tenker at det ene vi så er alt det var. Det være sommernatthimmelen, hva vi selv kan, eller hvordan mennesker er. For eksempel.                                Tenk så mye mer alt er. Du er. De er. Det er. Han er. Vi er.

 

 




Wind. Re. Wind.                           

Med hjertet rundt halsen,      
og en pysjamas hun ikke trenger,
Sol.

F. / l o w e r / l o v e r

 

 

 



 

" Only the mediocre are always at their best. "
                                      - Jean Giraudoux

 

 

 

 



 

 

   Du.    Jeg kan skrive så mange "en"- og "man"-tekster jeg bare vil. Det handler alltid om deg.         Noe.  Vil alltid handle om deg.



Sol.

w a r / r i o r

 

 

 

 

 

" It is the mark of an educated mind                            
to be able to entertain a thought without accepting it. "
                                                                 - Aristotle

 

 

 

        03:01  nattprat
     Krig og fred og religion og slikt.

Jeg tenker på hvordan "kvinner og barn" får en enormt mye større verdi enn den unevnte gruppen "menn" - som er de døde du sitter igjen med når du har totalt antall minus "kvinner og barn" - hver gang en eller annen katastrofe inntreffer (eller gjerne skapes, om "intreffer" ga inntrykk av at slikt bare .. Skjer). Som om "menn og barn" ikke er noe som eksisterer. Evt "menn" og "kvinner" og "barn".   Men for all del, la oss gjøre det skjevt.   Elsker ikke verden fremstillinger av fakta på måter som får meg til å himle sånn med øynene at en kan lure på om øyeeplet har låst seg fast helt bak der? Åjoda, verden. Du elsker sånt.                        For meg? Uskyldig er uskyldig. Og kjønnsuavhengig.

 

 

  Fred er det jeg håper folk vil ha i sjelen. Fred med seg selv. Fred med sin eksistens og sine valg. "Fred i verden" virker både kjedelig og vitner om en tilfredshet ved tingenes tilstand som jeg ikke kan annet enn å være skeptisk til. Opprør gjør godt.     Jeg håper verden vokser.

  Religion er det jeg håper folk en dag vil innse at de ikke trenger.  Som jeg håper at mennesker den dag i dag ikke lar overstyre.  Som jeg håper at de ikke faktisk begrunner sine valg med. Å penses inn på riktig spor med et positivt mindset eller så, er noe helt annet enn å si at man ikke dreper/stjeler fordi det er av de ti bud. Uten. Å. Tenke. Selv. Se menneskeverd for deg selv. ..Og å takke og skylde i hytt og vær?

 



         Første prøveskudd med nytt lys. ↑                 (Lurer på om jeg har sminket meg ti ganger etter jul, jeg. Eller om det er å overdrive.)

 

 

Mennesker lar seg villig overkjøres av irrasjonelle tankesett før jeg rekker å si "yo" - og jeg er ikke så sen - nå om dagen. Kanskje de alltid har gjort det, "folk", ikke vet jeg. De gjør det iallfall nå. Jeg håper jeg aldri innfinner meg fullstendig med at det er så akseptert som det er. At det ikke kreves mer. At det ikke forventes mer.   At så lenge du hyler frem en personlig historie så kan du si hva enn du mener som ikke gir mening, og få en armé av mennesker som passer på å fortelle andre hvor ufølsomme de er om de fortsatt har hjernefunksjonen intakt og vet hva som er rett. Eller kyniske, om de innser at innbilt fare er innbilt og at massehysteri ikke er their cup of tea. At å innse at religion har hatt sin funksjon men nå uproblematisk kan fases ut - ikke betyr at du er hobbymuslim som mener at vi skal bannlyse julaften. At det å ikke styres av følelser når en diskuterer sak ikke får 10 000 poeng for sjeldenhet og bravur.  At å ha empati/fantasi nok til å forstå grove, ville eller urealistiske scenarioer og se for seg eventualiteter i detalj tydelig indikerer galskap.   At fornuft og følelser 'ikke henger sammen', bare fordi du tenker femten sekunder frem og bare ignorerer det faktiske perspektivet du nettopp klagde over.          Og nå fikk løsning på.

    Folk, ass.

Det er så mye potensiale i mennesker. Hadde det ikke vært det, hadde jeg ikke ofret det særlig tanke.
Men tenk, du kan gjøre alt du vil og tenke hva du vil her i verden. Og du gjør som andre: Tenker ikke.

                   Au naturel,
(og oppe alt for sent,       
yours truly, BADBOI4LYF,)
Sol.

T u r n

 

 

 

 

 

" Nature is the master of talents;   
 genius is the master of nature. "
               - Josiah Gilbert Holland

 

 

 

 

En tapper kriger står i soloppgang og ser opp mot alt vi noensinne har drømt om. Målet. Vi har knapt brukt øks og sjarm ennå, men her er vi. Etter en vandring full av mirakler og nydelige oaser, forbi gylne slott og syngende trekroner. Én mur. Du stopper et stykke bak.  Ser opp. Idet jeg nærmer meg muren, hører jeg musikk fra den andre siden. Ja. Vi har gått litt uten mat nå mot slutten. Men her er vi. Nå er vi her.
Jeg snur meg, og ser deg gå din vei.

              Én tapper kriger i soloppgang.

 

 

 

  Jeg er ikke redd. Det eneste som skremmer meg, er havet. «Bare tenk deg hva som finnes der, alt vi ikke vet om,» sa du. Jeg var ikke så glad i vann fra før, og mens vi fantaserte frem sjødyr som (kanskje) ikke eksisterer og utstyrte dem med velklingende navn på lik linje med sjøpølse - svampsnerk og slimsel blant dem -, tenkte jeg at det fikk være tingen jeg var redd for. Havet.                         Og sånn ble det.

 

Sol.

Handy Woman Holiday

 

 

 

 

 

" The sea does not reward those who are too anxious, too greedy, or too impatient.
     One should lie empty, open, choiceless as a beach - waiting for a gift from the sea. "
                                                                                                    Anne Morrow Lindbergh

 

 

 


         Hva har du gjort i det siste a, Sandvik?

Foruten å ha vært på Hove, solt meg, og hatt rekekveld med verdens beste jenter som teller sommerkalorier, mener du? He-he. Neiass.      JEG HAR

 
Oppdaget metalldrill, kastet en hel avfallsdunk med ting fra et 22 år langt liv, blitt mester med tommestokken,  skrudd opp x antall kroker, sortert ut en to IKEA-poser med klær, tømt pikeværelset fullstendig som for en ny start, vist ekspanderpluggene hvem som er sjef, laget kabelsystem, lagt min glitrende prokrastineringskarriere midlertidig på hyllen,   gått gjennom hver skrivebok og fjernet sider jeg ikke kan stå inne for, raidet IKEA systematisk etter sirlig oppstatt liste,    hengt opp vegghylle så høyt at jeg tror jeg fortsatt mangler litt følelse i armene, tweaket en skuffeseksjon, drept et yrende dyreliv individ for individ, laget til garderobe i gangen, komprimert fra 33 hyller til 8 - type Expedit,  kjøpt planter jeg ikke har rukket å bekymre meg for, støvsugd ofte nok til at vi er på fornavn (halla, Carl), skjært til gulvtepper, feiret navnedag, stablet bøker til den store gullmedaljen,  luftet funkydansefoten,  kledd meg som vi gjorde på 90-tallet      (det er jo bare meg og Carl og Carl liker sånt), pakket bort porselenstøy, spist iskrem til frokost annenhver dag - og lunsj de andre, hentet bankkortet jeg mistet på IKEA, etter over en uke omsider fått sove litt, hørt Harry Potter på lydbok, pønsket på det beste boksesystemet - hva skal i hvilken og hvilken skal hvor?, ødelagt hendene mine sånn passe i alle ovennevnte prosesser, kjøpt blitssett, sortert mer, husket å puste, prøvd å ikke smelte bort (moderat suksess), kost meg litt, og gledet meg masse.


       Christopher - Mama
         Oog oppdaget kameraet igjen, så det blir ferskvarer på fotografifronten. Endelig.                                         ↑Gårsdag.        


  Jeg kan informere om at boksesystemet herved er oppe og går, og så langt scorer 8/10 i funksjonalitet. Ser en omrokkering i horisonten, men vil kartlegge litt mer rundt bruk før nye optimaliseringstiltak iverksettes. Og om jeg får til én pose til med klær så er jeg vel egentlig i havn med hjemkomsten og dens ... hardwareoppdatering, ville hun skrive. Dens medfølgende forbedringsplan? Dens organisatoriske (som i organiseringsrelaterte) utbedringer?  *ror seg langt ut i den språklige gråsonen*       Det blir iallfall bra, og grunnmuren er nu ferdig lagt.


Snart erre vernesko, tyggetobakk og overalls på denne jenten vet du
IMAGINÆR, KJØLIG SUMARKLEM til my fellow varmevrak     
                                                    og instagram for de som liker sånt
Sol
.

Silver ♣ Flowers

 

 

 

 

 

" Say what you will,                                          
           'tis better to be left than never to have been loved. "
                                                         - William Congreve

 

 

 

Solid utpust.  Neimen, hei, jøss, er du ikke en pappkasse eller gammel skrivebok, du?  De fleste av mine venner ser visst slik ut om dagen. Jada, jada, ikke at jeg overdramatiserer det faktum at jeg nå har valgt å systematisk sortere og/eller kaste alt jeg har tatt vare på gjennom mine tjueen år her på kloden. Hehe, nei, for det er ikke som om det hele er en bunnløs sjø av glemte håp og umulige drømmer, som sluker fremtidens jeg som et forlatt, syndens barn på hevntokt. He-he. Nei, jeg er ikke så dramatisk jeg. Hater de folkene, ikke sant.   HATER D-!





 

Jeg puster altså 80% støv fra tidlig 2000-tall, så vi kan vel si at sommeren 2014 innfrir så langt. (Her blunker jeg som bestemødre gjør når de later som om de ikke har Twist-poser i skapet.) For etter at flyttelasset pent og pyntelig kom fra Kronstadleiligheten i helgen, utvask var utført med innsats en medalje verdig, og før juni ble til juli - hadde jeg offisielt flyttet. Og snart tømt mitt pikeværelse fullstendig, da jeg er svak for gode (her: interiør)-løsninger, store prosjekter og profesjonell støvsniffing. Om du kjenner det krible i dine edlere deler av litt falsk kols-hoste, kan dette bli en match, for å si det sånn.. (Bestemorblunk igjen.)       Så her sitter jeg, gladnostalgisk innflytter på dag tre:  Én tankerekke hos IKEA.no, én med forbedringer til det diktet fra 4.klasse jeg fant i en gammel bok, én forbeholdt "dette-kan-du-kaste"-radar, én som hører Harry Potter på lydbok, og én som o-p-t-i-m-a-l-i-s-e-r-e-r.   A-l-t.         Samt én viet mat, men den liker jeg å tro at alle har?

 (Og resten, da. Foregår ikke rent og pent. Men en skisserende kartlegging av hva som foregår i hodet sparer jeg til en gang jeg trenger et nytt, ambisiøst prosjekt fordi jeg allerede har mer enn nok å gjøre.  Skal vi si eksamenstid, for eksempel? Lillejulaften? Midt i en fødsel?)



 

Akk, nei:                                                                                                                    
Jeg melder fred ut, og begynner på hylleplassering, klespose nummer to, og kapittel 33.
                                                                                                                         The Deatheaters.

 


       Morgensnap fra 17.mai.        Jakten på USB-kabel og kameralader må, naturligvis, vike for gjennomlesning av mine 2.klasse-dikt.

Pappeskekjærlighet,
Sol.

Cake Party // Vekttapsprat med Veik

 

 

 

" Color is my day-long obsession, joy and torment. "
                                 - Claude Monet

 

 

 

                    Om vi bytter ut "color" med "cake" så snakker vi. ;;)

→Dette er et sukk om mindre oppegående og min vektnedang.  Kvalifiserer du til "normalt oppegående" er det litt kjærlighet nederst.←

 

 

Det virker som et rikelig knippe mennesker ønsker å tro at livet mitt liksom ikke dreier seg rundt kake lenger.  Jeg klukkler og slår meg lett på låret av slik en urealistisk tilnærming til mitt livs kjærlighet. Keep it real bitchuzz, som mamma pleier å si. For, altså: Jeg får medfølende blikk av mennesker som i det store og det hele forteller meg at det ikke går an å leve på gress og nutrilettbarer, utsultet, sånn, jeg er jo fin som jeg er, det må jeg jo se?, og jeg kommer til å rase opp i vekt igjen. Sikkert med flere ekstra kilo, ja, huff.    ...  Her ler jeg ikke lenger, for hvor i vår fagre verden har folk fått det fra at en må spise salat og nutrilett (? hæ) for vekttap?    Og hvor har de fått det for seg at jeg

  1. Er utsultet
  2. Har økonomi til Nutrilett
  3. Ikke tenker på "tiden efter"
  4. Ofrer all god mat for kilotap
  5. Ikke synes jeg er fin
  6. Ikke koser meg
  7. Velger noe så hinsides all fornuft

 

 Her som jeg har blitt burgerkonge, pizzasjef, og lunsjpaimester - alt mens jeg stadig holder tritt med min tittel som kakedame. Som, iallfall i min familie,  krever bredt repertoar av avanserte terter du "bare kan vispe sammen"  og et jevnlig inntak for å holde smaksløkene finstilt. Her som jeg spiser både mer og oftere enn 80% av alle jeg kjenner, lager varm sjokolade med H-melk og alltid har vaffelrøre klar i skapet. Visst krever det disiplin og kontinuitet, men å tro at det er usunt, ekstremt eller uten goder ..Boy.  Det er jo mulig å snakke om dette først?

Og jeg synes kroppen min er fin. Om du tror det for min del egentlig handler om utseende, er vi på vidt forskjellige planeter. Å måtte føle seg stygg for å ville bli noe bedre virker for meg både absurd og baklengs.  Jeg var fin. Jeg er fin. Jeg var usunn. Nå er jeg sunnere.  Jeg synes kropp i seg selv er kjempefint, og håper at folk er gode med kroppene sine.    Det ytre endres, ja, topp det, men det er ikke derfor.

 

 

 

         Og så er det de som går for den andre varianten av gale varianter:

  1.    Åh, du er heldig som går ned så fort!
  2.    Jeg bare klarer det ikke
  3.    Jeg har ikke så lett for å gå ned i vekt, jeg
  4.    Flaks at du har selvdisiplin da
  5.    Skulle ønske jeg også kunne

 

Her tas forbehold om at det er "normalt overvektige", akk - hvilken trist men treffende definisjon, som ytrer. Stort sett er det det, sett bort fra et par av de typisk allerede borderline undervektige som ikke har sørget for å rette opp selvbildet sitt.    Tegningen din er fin, vennen.

  1. Heldig, jeg? Nei. Jeg har jobbet av meg hvert eneste kilo som med tid og stund har forsvunnet. Dette har ingenting med hell å gjøre, og å legge fortjeneste dit blir intet annet enn .. Blir "smålig" korrekt? PS: Tempoet er innenfor sunne rammer.  TTT.*
  2. Det er helt greit. Dog ikke like greit om det er fordi du prøvde babymatdietten eller annen ekstremslanking101 og ga opp alt da du oppdaget at dette var for vanskelig.  For så å, basert på ... Vel: Dét,  legge bort alle tanker om et sunnere, smalere liv.
  3. Med mindre du er massivt overvektig, som gjør det noe lettere da du har flere kilo å ta av (sjarmerende banalt),  er det ikke lett å gå ned i vekt. Det er ikke noe som casually skjer om du er frisk og gjør som du alltid har gjort. Og da trykket ofte tilsier at DU ikke har så lett for å gå ned i vekt, i motsetning til meg, se pkt 1. Lever vi likt vedder jeg 3k på at du går ned du også.
  4. Min selvdisiplin har ingenting med flaks å gjøre.
  5. Du kan.

 

 

* Ting Tar Tid, som den éne gode barneskolelæreren vi hadde sa lurt om å like læreryrket.



  Og så finnes det helt normalt oppegående folk. ♥    Som oppfører seg som helt normalt oppegående folk gjør. Som ikke trenger å snakke hverken seg selv opp eller meg ned. Som synes det er greit at jeg ikke drikker øl uten å bekymre seg for om jeg har blitt anorektiker (eller bare generelt manisk). Som vet hva som er i Nutrilett-barer. Som ikke uprovosert nevne en skade som, dessverre, hindrer dem å trene, eller hvordan de har "noe sjeldent syndrom med forbrenningen". Som vet ting tar tid og at en kan om en vil det nok.  Som sjelden trenger å si så mye om det i det hele, da de forventer at jeg vet hva jeg holder på med.                               Mitt hjerte går ut til alle dere.

 

 

Det er arbeid, kontinuitet, og et valg.
Og wok, sjokolade, salat, vafler, vin, ost, muffins, burger, ~
Matlykke og 17kg lettere siden nyttår.         Seriøs-YOLO.
Sol.

Kjøleskapskaldt Kristeteam

 

 

 

 

      " If you think you can, you can.           
            And if you think you can't, you're right. "
                                             - Mary Kay Ash

 

 

 

 God ettermiddag, tapre soldater!  Jeg håper dagen er en dag dere kan utnytte, uavhengig av vær, subjektiv fedmeopplevelse og hvilken fot dere sto opp på. Jeg for min del snublet ut av sengen i dag tidlig, og var sekundet fra å deige øyeeplet mitt litt ekstra godt inn på et av IKEAs fabelaktige expedit-hjørner, meeen jeg gjorde som vi under 30 fort gjør når vi faller - ble en ninja full-on Matrix style og sørget for å slå hodet i sengekanten og vri litt lekent på ankelen istedetfor. Win a little, lose a little. Min elskverdige psyke, som gledelig omfavner de få "oi-fifty-fifty-sjanse-for-død-eller-varig-funksjonshemming-der-du"-øyeblikkene med uberettiget dødsangst, benyttet naturligvis muligheten etter den alvorlige episoden til det fulle: Jeg så verden på en helt annen måte, nå - *poserer tankefullt for en Hjemmet-reportasje om mitt nye liv* Jeg er heldigvis voldsomt komplisert, så jeg lappet psyken sammen med kald pizza til frokost.  To biter inn, og jeg lo det hele bort.

 

Men om Hjemmet fortsatt trenger en god forside..

            "Sol (22) om opplevelsen som ENDRET ALT"
            "22 år gamle Sol gikk ned i vekt, døde nesten"
            "Vi må leve når vi kan! - 22 år gammel så hun lyset."
            "24 friske kakeoppskrifter og en traumatisert studine"


 

 

 will.i.am - Bang Bang         


Store pupper og liten personlighet da vet du.                                                 (Og det som etter sigende skulle være en kjole. ^lål)

 

 Nå venter pakking av det første flyttelasset fra leiligheten, med soundtrack av et hjerte som knuser i tusen millioner biter, en vennskapelig svipp med min bedre halvdel Helene, etterfulgt av grilling med kjernen. Som jeg forøvrig ikke pleier å kalle familien min, og herved akter å aldri kalle dem igjen. "En trivelig gjeng med stor grill og større hage"?          (← Jeg sikter mot "Family member of the year", merkes det?)

"Fant ny energi etter katastrofen        
     - nå hjelper Sol andre kriserammede!"
Sol.

3/3 ♦ Ting Jeg Tenker

 

 

 

" At the bottom of enmity between strangers lies indifference."
                                                      - Soren Kierkegaard

 

 

  

 

 

 

         Minnet av å ligge i en tykk blomstereng med en blomsterkrans i lilla og hvitt. Hvor jeg er så langt fra sivilisasjon og mennesker som snakker mitt språk at jeg fletter blomsterkranser helt alene, uten å bli ... Noe som helst.  Jeg blir ikke pekt på, ikke omtalt som potensielle diagnoser mer enn som meg, ikke ledd av. Minnet er akkurat den følelsen, da du innser at det ikke er sånn det må være. At du faktisk ikke må bli pekt på og ledd av for å vite at du eksisterer i noens verden. At noens verden kan være kun din. Så lenge du eksisterer i din. At du ikke må mobbes for å leve. Jeg lå i en tykk blomstereng med en nydelig krans i lilla og hvitt. Og visste at jeg var.

 

 

    Andre mennesker virker til å putte menneskeverd inn i disse iq-tallene. Jeg håper de vet at det er de som gjør det. Jeg vil aldri mene at intelligens er alt som betyr noe. Heller ei at det ikke finnes 'andre ting det går an å være flink til'.  Du vet, man er ikke "flink til" intelligens. Og i gårsdagseksempel,  om noen påstår at jeg anser enten psykisk utviklingshemmede eller gjennomsnittlig intelligente, eller begge, som "dumme", "mindre verdt", eller "kjipe": Nei.   Som gruppe, med mindre det er VM i iq: Nei. Men husk - Du kan ha 140 i IQ og fortsatt være en drittsekk, akkurat som du kan om du har 60 i IQ. Eller kjedelig. Eller slem. Eller ----      Jeg misliker nok folk over et bredt IQ-spekter. ♥
                                                                                                                                              Men personligheten din avgjør, baby.

  Det sier mye mer om deg som anklager.  For min del kan du angripe alt du vil, du kan synes mentalt redarterte er mindre verdt her i livet for den saks skyld - ikke et vennlig utganspunkt, men det vil være en helt annen tankerekke å følge -, men jeg for min del gjør ikke. Sånn.

 

 

Jeg synes det er litt fascinerende og litt artig hvor overfladiske mennesker er, særlig de som ikke selv har merket det. Evt lyver hjertelig av uvisse årsaker. Tenk deg Tinder: Hvor mange ganger sveiper du til høyre?  Du har de typiske, som tenker "sex" eller "ikke-sex". Så har du de som er hakket mer, dog ikke veldig, interessante: De andre. Disse som subtilt, eller mindre subtilt, hevder å være ekte og åpne.   Som tar avstand fra forhåndsdømming og mener det er mye mer til mennesker enn som så.                    Og så har du de som faktisk er åpne.

  Av mennesker jeg har møtt og snakket med om fenomenet Tinder, har det nok vært rundt 50% sexere, 40% åpne, og 10% faktisk åpne. Hvorav de 50% åpenlyst velger av seksuell tiltrekning, 40% av benektet fordom, 10% av mulig potensiale. Uformell lyntest for 40%-kvalik:

Har han ingen felles interesser på FB? Venstre.
Neeeh, han er blond? Venstre.
22 år. ... Nei. Venstre.
Bare jobb-bilder? Venstre.
Gaaanske tynn. Venstre
 ... Venstre.
Er det Tuborg han holder? Venstre.
Han kommer fra ------. Venstre.
Bare to bilder. Venstre.
Har aldri likt skjegg. Venstre.
    (Å vri denne til kvinnevariant er zero problemos.)

Du håvet inn poeng her?  Hei vennen, du er overfladisk og du dømmer for det i en setting hvor det bør være åpenlyst at du knapt vet noe som helst.   Det er helt greit å være overfladisk altså, jeg kommer ikke løpende med kjøttøks. Så lenge du ikke later som du er noe annet. Det er der det ligger, for min del. Vær som du vil, hat blonde menn og krev FB-likes på interesser - men ikke lat som noe annet. Peh-lease.
 Fair å gjette at de faktisk åpne høyresveiper mest, deretter attraksjonsdyrene, og så de 40% som ikke heelt skjønner hvorfor det er så få.

 

 

Synes fortsatt det er skjønt når hvit mann avkrefter at sexisme og rasisme er er noe problem.

 

 



Dette var innlegg 3/3 av tanker jeg skriblet natt til lørdag.
For lite mening over for lang tid, så jeg må vel kickstartes.

00:54↔02:27
Sol.

2/3 ♦ Ting Jeg Tenker

 

 

 

 

 

" Once you label me you negate me."
                          - Soren Kierkegaard

 

 

 

 

 

    Jeg synes selvmord er greit.

Et tilfelle av tanke hvor jeg tidligere har blitt møtt med mye naivt menneskehat og usaklig argumentasjon, stort sett basert på en personlig historie noen har latt overstyre alle perspektiver, alle empa... Vel, kort: Alt. Og dette uten at jeg får sagt mer enn ovennevnte.      Forklare. "Jeg har opplevd det, det var grusomt, det er feil, du tar feil."      I don't even      1. Greit, bare husk at du ikke vet om jeg har   2. Greit, noe annet ville vært litt spesielt    3. Voldsomt generaliserende, med mindre vi begge er religiøse og du faktisk er gud?   4. Det kan hende, men ikke på grunnlag av påstand 1, 2 og 3. Og iallfall ikke av påstand 4, selv om banal sirkelargumentasjon ser ut til å være i vinden igjen.

 

 

          Gapet i intelligens mellom gjennomsnittet og mensa-kvalifiserende person er minimum to standardavvik.
          Gapet i intelligens mellom gjennomsnittet og en psykisk utviklingshemmet er minimum to standardavvik.
               Henholdsvis 131 og 69.

         "Lettere" psykisk utviklingshemmet er 69-50, "moderat" er 49-35, "alvorlig" er 34-20, og "dyp" er <20.
          Disse vil henholdsvis gi følgende mental alder hos voksne: 9-12 år, 6-9 år, 3-6 år, og <3 år. link link

    Kanskje-relaterbar informasjon:  Hos mennesker med Downs Syndrom, en medfødt utviklingshemming jeg håper alle hørt om, finner en "lett til moderat mentalt retardasjon (50-70) hos halvparten, resten alvorlig mentalt retardert (<50)" link - jeg har av hensyn til de som tar slikt personlig, brukt "psykisk utviklingshemmet" fremfor "mentalt retardert" til tross for at uttrykket i seg selv er misvisende i dette tilfellet.

 (Fordi det er sånn jeg er: Vant til å heller ignorere feil enn å stadig måtte forberede meg på shitstorms fordi følelsene dine kom i veien. ♥)

 

       Greit, jeg har dekket basics.
 Vi tenker oss en gjennomsnittlig intelligent person som omgås en lettere psykisk utviklingshemmet - eller en verden av dem.
  OK. Ingen krig bryter ut av dette, men vedkommende vil merke et gap mellom de kognitive evnene de innehar.
 Vi tenker oss en intelligent (vass ordbruk, mener 131<) person omgås en gjennomsnittlig intelligent person - eller en verden av dem.
  OK. Ingen krig bryter ut av dette heller. Men vedkommende vil merke et gap mellom kognitive evner.                   "Hvor fort det går."

Dette gapet er her like stort.  Og her har jeg kun tenkt på de mest "uintelligente intelligente", og de mest "intelligente uintelligente."
Det er ikke urimelig at et svært intelligent menneske (gjerne godt over 130) opplever deg som en grad av psykisk utviklingshemmet.

 

 

Jeg tenker på hvordan jeg om somrene for mange år siden, sammen med min lillesøster, pleide å styrte ut i nattkjolen for å disse i hagen. Kampen sto alltid om slengdissen som hang ved siden av de "vanlige" huskene mellom trærne. Trampende barneføtter mot mørk platting. Vi vant vel egentlig alltid litt begge to, sånn som en stort sett gjør i gode søskenforhold.                   Så lenge jeg vant mest var det greit.

 

 

Hvordan jeg av og til virkelig tenker på at jeg droppet ut av skolen i 8. klasse.   Det skjedde. Alle andre gikk. Alle andre klarte.
Jeg var akkurat fylt 13 og sluttet på skolen. Det gjør meg trist, følelsen av å være maktesløs, og motivert for å endre. Informere.

 

 


Duket for sommerfestivitas.           

00:54↔02:27
Sol.

1/3 ♦ Ting Jeg Tenker

 

 

 

" Face the facts of being what you are,     
for that is what changes what you are. "

                          - Soren Kierkegaard

 

 

  

 

 

Jeg blir sliten av å vente. Nå. Og jeg har ventet veldig, veldig lenge i livet. Noe jeg har følt på så lenge jeg kan huske, men som jeg likevel slo meg til ro med. Fordi jeg trodde alle andre hadde det på samme måten. Når du er 6 år og dønn beskjeden, er ikke det første du tenker (håper jeg, for guds skyld) at "Jeg føler *følelse* - Jeg må være helt spesiell!")  Jeg ville være litt som alle andre var, den gang. Litt vanlig.
  Det kan jeg fortsatt ville. Det virker så .. Enkelt. Behagelig. Ikke problemfritt, men med problemer som majoriteten iallfall kan relatere til.

 

 

På mennesker som følger "bør" og "må" skapt av dem selv, som om det ikke var et fritt liv de levde. Som om det ikke er et fritt liv de lever, der de prioriterer de uviktige tingene først. Mer korrekt: Ikke velger de viktigste tingene først. Fordi de må.  Vel: Du må ikke eie bosted før du fyller 26. Du må ikke trene. Du må ikke sende barnet i barnehage.  Du må ikke gå i bursdager du ikke vil gå i. Du må ikke kle deg etter moten. Du må ikke vise alt fint du har. Du må ikke drikke på byen. Du må ikke ha dårlig samvittighet når ikke alle "bør" er krysset av listen. Du må ikke si ja. Du må ikke ta en lang utdanning. Du må ikke ta eksamen engang.

Du må ikke. Du kan.  

Og unnskyld meg mi amigo, men om du setter urealistiske krav til deg selv som du så bestemmer deg for å føle deg dårlig for å ikke oppnå - det høres bra ut, ja? - og fortsatt velger å late som om dette er resten av verden som gjør at du faktisk . .. Tenk deg om. Ønsker du et vanskelig svar, vil nok verden skuffe: Du er din og valget er ditt.  Dårlig samvittighet er et valg du tar. (Har du en guilttrippende venn er det riktignok bittelitt mindre ditt valg, og en veldig dårlig venn).  Du må ingenting.  Spill dum om du vil, men dette ansvaret er faktisk bare ditt.

 

 

 Den gangen vi kjørte langt forbi steder jeg fortsatt ikke kan navnet på, hørte sanger jeg fortsatt ikke kan som gir meg følelsen av at du er bare en oppgiring unna å ha hånden på låret mitt igjen, pustet dypt så lett at jeg knapt kjente det banke. Samtidig som det var det eneste jeg visste at jeg gjorde. Beskyttet det bankende. Hjem satt vi stille mens hele verden raste forbi oss. Kanskje det var vi som egentlig raste.

Jeg har et bilde av deg som ikke finnes fra den gangen, med vind i håret og et uttrykk som får meg til å stå stille. Det banker. Det banker.

 

 

At 20% av dropouts (jf forrige innlegg) er enorme tall, da gruppen utgjør rundt 2% av befolkningen.

 

 

 



00:54↔02:27
Sol.

Intelligens, Tabu, Motivasjon, Skam

 

 

 

 

Uttale                     
         intelligˈens

Etymologi              
                              av lat. intelligere, 'forstå'

 

 

 

Intelligens. Evnerikhet. IQ. Begavelse.

  Kjært ikke-tema har fått mange navn etterhvert, som for å pakke inn hva det er vi snakker om. For å finne den mildeste måten å påpeke en utfordring og et evnesett på,  samtidig som vi må unnskylde oss for at det er slik og fortelle hvordan vi "hehe, ja nei er skikkelig dårlige til noe annet" da. Gjerne dårlige til mye. Kanskje alt.  Du kan sjelden saklig nevne at noen (verst av alt deg selv) har høy intelligens uten å jekke deg ned igjen umiddelbart, før samtalen går videre. Eventuelt se hvordan noen andre gjør det, om du skulle glemme det i farten.


"Det er jo noe som heter sosial intelligens også, og det er myyye viktigere enn det en måler på en Mensa-test!"

"Åja, kan du liksom kvantefysikk du da??  Hæ? Ikke det nei? Hehe, nei, der ser du.........."

"IQ er ikke mulig å måle, for det finnes SÅ mange typer, jeg er jo musikalsk, så det blir helt feil."

"Trodde du hadde fått B på eksamen, jeg? Jeg kjenner en som fikk A."



 (Her velges opprinnelig samtaleemne fort bort, og det som var relevant faktaopplysning blir .. Merkelig kampemne? Med én kriger.)  Søtt.
Jepp: En god 99%-sjanse for å være fullstendig off-topic der. Men det virker som det er en glede å bade i dette havet av fordommer, samt eneste alternativ å ta hele konseptet "iq" personlig. Dette er stedet jeg faktisk, tross overbruk av ordet, vil nevne janteloven.  For: Ingen provoserer deg. Ingen hever seg opp eller dytter deg ned. Og ikke vet jeg hvor mange genier og begavede av de famøse 2% du kjenner, men folk flest virker til å ha en klar oppfatning av hvordan Mensa-medlemmer er: Der for å vise seg og føle seg flinke, diskutere "smarte ting" og føle seg bedre enn andre.   Kanskje du kjenner én som skrøt av å melde seg inn, og lot en fantasi jeg ikke forstår håndtere resten.

Min bruk av 'du' er naturligvis for enkelhets skyld. Dette gjelder ikke alle. Men det er snakk om en majoritet så stor at deres ignoranse har fått, og får, voldsom betydning. Med så mye skam og tabu rundt emnet er det ikke rart at det utdanningspolitisk er en historie for seg selv, og da er det bare å tenke seg hvordan dette er for enkeltmennesket.        Det er til slutt et spørsmål om alt en må late som å (ikke) være.


 
   Tretten små.  Å være intelligent/evnerik/høyt begavet:

  1.        Er ikke det samme som å være skoleflink.
  2.        Er ikke forbeholdt mennesker fra overklassen.
  3.        Handler mer om forståelse enn kunnskap.
  4.        Putter deg i en elevgruppe lærere knapt undervises om.
  5.        Betyr ikke at du elsker å spille sjakk og lese.
  6.        Er enkelt å skjule, umulig å ignorere, og skambelagt.
  7.        Er ikke synonymt med svak sosial intelligens.
  8.        Betyr ikke at du klarer deg selv i skolen.
  9.        Er ikke noe alle er.
  10.        Betyr ikke at en tror en er et bedre menneske.
  11.        Er en kjempeutfordring i utdanningsnorge.
  12.        Omfavner hele tenkesett, ikke "kun i matematikk".
  13.        Plasserer deg i kategorien ca 20% av skoledropouts skjer fra.

 The Same - Chasing the Light         

  Jeg synes det er trist.  Det aksepteres forskjeller på så mange ulike områder. Du kan ha anlegg for å være god i musikk. Og sport, feks.
  Du heies kanskje ikke frem av vilt fremmede, men vil mennesker se på deg og be deg roe ned og litt fordi du er raskere enn resten?
  Du har et talent for høydehopp, og blir bedt om å hoppe på 1,50m. Klarer det lett.   Må fortsette å hoppe 1,50m de neste årene likevel.
 Kanskje du får øke én cm hvert år. Ikke mer. Én centimeter.  Du klarer kanskje 1,90 uten å prøve. Men: Du må øve 5 timer daglig på 1,51.

En ut-av-luften-metafor, om så bare for å sette litt av skolesituasjonen i enkelt perspektiv.
For de som ikke ser hvordan skolens begrensninger og ens motivasjon kan bli et problem.
      Og husk: Skolen må en møte på. I 10 år. 13 år.        Fritidsaktiviteter er frivillig valgt.




Jeg? Annerledes. En del av statistikkens 0,1%.
Jeg er ikke bedre som menneske av den grunn.
                                        Iallfall ikke i mine øyne.
                                         Jeg er heller ikke verre.

Annerledes. Og det er visst ikke greit. Ikke når det er sånn.
(De større sosiale aspektene ved dette forblir unevnte i dag.)

-Artikkel1-   ← To gode, greie→   -Artikkel2-
Sol.

Six Hundred Blind Students

 

 

 

 

 

 

          Tror ikke dagen min kan oppsummeres så mye bedre enn dette:

 

 

  Semesterets siste eksamen, i "Organisasjonsatferd og Ledelse". Stolene er en historie for seg selv.. Regnet trommet tungt over det store halltaket, torden fikk det til å riste i hver pult, mine nøye utvalgte rasjoner motiverte, klokken tolv var det alarmtest, og senere tok uværet ut en sikring - så hele hallen ble mørklagt. Det var noen nydelige minutter før vi var tilbake.      Jeg hadde døgnet, og var genuint lykkelig.

 

                                                                                                                                                                        INSTAGRAM 

6 kilo vannmelon for å feire min overlevelse. Her på et fat av mitt første hekleprosjekt, bestemorruteteppet som ble en seks kvadratmeter stor baby i en rasende fart. Jeg spiste halve melonen i racerfart, og endet opp med å hikke melon hele kvelden.   Good times, good times.

 

Sol.

To the Moon And Back

 


 

 

 

" Let us be grateful to people who make us happy,                            
they are the charming gardeners who make our souls blossom. "
                                                               - Marcel Proust

 


 


 I dag er dagen verdens aller fineste person med verdens aller verste nynorskimitasjon fyller 22 år.

Jeg benytter den celebre anledningen til å dele en liten vennskapskavalkade, rikelig illustrert med små dryss fra min hverdag som bestevenn.



    DET VAR EN GANG ...

 

 At det var en kjip fyr og en fantastisk jente.. (den fantastiske jenten var selvfølgelig meg, her time to shine is yet to come)  -  Dette var i de gode gamle dager,   den gang MSN fortsatt sto sterkt blant vår kjære ungdom, da det var sølvpapir på kvikklunsjen og cottage cheese var noe sånn nytt noe.    I gode gamle dager, hvor en fantastisk jente møtte en kjip fyr, og FarmVille var ganske trendy.      Fremover.

Så kom en ganske tilfeldig hendelse på en ganske tilfeldig dag på et ganske tilfeldig vis i det som nå var blitt et svært uheldig forhold -  Kjip nevnte en venninne som var nevnt før. Glemmeboken har tatt meg på detaljene, men én (veldig modig) melding på facebook fra Den Mystiske Venninne, ble fort til høydepunkt fylt av latter på MSN, aktiv (men presis) smiley-bruk, og en heller hyggelig affære.


Kjip lot det gå som det verst mulig kunne med den fantastiske jenten, og etter mørke tider og formelle anklager og uker med insomnia og alt annet som overgrep bringer med seg -  satt hun igjen, et helt menneske, med det vakreste kjærlighetsbarn som var:  Et vennskap med voldsomt mystiske Helene.

 

 

 

Det er snart fem år siden.

  Vi, begge to erfarne cyberryttere, holdt kontakten som seg hør og bør: Veldig naturlig veldig fort, med de sjarmerende distré tendensene som sørger for at en ikke snakker på et par uker i ny og ne. Jeg tror vel at jeg anså henne som en av mine bedre venner etter plussminus tre samtaler, dog det naturligvis kan si mest om resten. Akk: Fem år. Og da det hadde gått tre, skulle min trofaste kompanjong til Bergen. Min nå høyt proklamerte sjelefrende og vandrende boks av hemmeligheter, og selvfølgelig: Gullklump.  Som jeg ikke ennå hadde fått møte.

 

 

 

 

 

 

 



Jeg tok det hele med en knusende ro, og tusjet vilt i almanakken min for å vise hvor cool og laidback jeg kunne være.   Ingenting sier vel "meh brah, whatever" som store bokstaver og et fargelagt hjerte? Trust me, I've been cool before.

 


 

     Kvelden kom, og jeg tenkte ikke et øyeblikk på at det var første gang. (Foruten akkurat da jeg innså at min beste venn tydeligvis var kortvokst ??-  men jeg var modig og tøff og så forbi denne funksjonshemmingen.) Vi danset og drakk og lo og fikk en felles fiende jeg får frysninger bare av å tenke på nå.  Måneder senere ble hun invitert, med brask og bram og bunad, til 17.mai-festligheter i familiehjemmet. 90-/00-talls brunch rave i bunad da dere. Jeg var a happy gal og tenkte vel mest  "greit A1 er så kult som du sa" og "woah så behagelig"

 


En av disse maidagene gikk vi ut i skogen og tok bilder. Dette^ har vært bakgrunnen på min 27" iMac ever since.      


 

   «Woah så behagelig.»
For det var dét det var å være med henne. De to gangene jeg hadde prøvd, iaf. Hun må ha syntes jeg var helt motbydelig selv, for neste gang vi så hverandre var på Schiphol. Vi kom dalende med hvert vårt fly fra hver vår hverdag som var blitt litt "mjeeih, ikke i dag". Amster. Med en nydelig by, den beste venninne, og en atmosfære som var til å miste pusten av - Jeg fant min himmel. Vi kom hjem med hvert vårt fly til hver vår hverdag med en (svært) bredspektret internhumor, levende minner i gullramme, Moleskines, og .. Fred?    Følelsen av fred.

Perf.


       ^ I Bergen på svipptur, med våre bedårende personligheter.

 

 Med tiden som gikk, og all lykke (og rant og sorg og heiarop og nedjekkinger og alt hat, for guds skyld: Alt hat!)   som ble delt mellom oss på både internett og telefon,   innså jeg sakte men sikkert at jeg var klar for mer.  En kommer nemlig til et punkt i livet, hvor en kjenner på følelsen av at det å si "Du, kjøp deg en stor boks is og noe Kleenex" ikke lenger strekker til. BFF3.7 var nå klar til å slippes, men med avstand Trondheim-Bergen var det akkurat hakket vanskelig å ta en snerten "Jeg kommer bort med tre bokser is og sarkasme, bare å snyte seg på genseren min"..

 



 

Min mission var klar:  
           Save the princess and bring her to Bergen.

 

 

 

            Som sagt, så gjort.

 

 

 

 

 

Så fikk jeg plutselig min sjelefrende nær. Jeg visste uten sikkerhet at jeg kom til å gå glipp av meget om vi ikke fant sammen snart,  men selv på mitt fantasinivå tviler jeg på at jeg kunne forutsett alt dette innebar. Det siste året nå har jeg kost meg som en unge, og hatt både en sofafyller og supernabo og medstrikker og slikkepottslikker og mongodansepartner og bestevenn og camelbakbuddy og gullklump   -  og ikke minst mulighet til å endelig være vennen med snytegenseren. Eller 00s-spillelisten, da. Yo.

 

 

 

  ←   Her danser min sjelefrende på vei til Kiwi sånn 22:53 fordi vi kom til å dø uten sjokolade den kvelden. Jeg lo så jeg gråt og tror skuldrene mine humrer litt fortsatt.





      HVERDAG:   1. Elsk. 2. Eselelsk? 3. Mobilrapeelsk ft Kristina 4. Spontant glowstickparty 5. Frysepinnelsk 6. Ler med (ok: sikkert av)

 

 

 

      ♥ til en stor del av det som gjør hverdagen min verdt å være takknemlig for




 

 

 





 

 

 

 

 

 

 Ikke vet jeg hvor jeg ville vært uten, og ikke er det særlig aktuelt å begynne å tenke på nå. For en gangs skyld er det intet underliggende hint om "høhø fordi angrerett er bare 14 dager" eller "allerede bæsjet på leggen", det er bare uaktuelt. IN THE NAME OF LOVE. For jeg er en fantastisk jente som en ganske tilfeldig dag på et ganske tilfeldig vis i et forhold hun ikke lenger tenker på, fikk det fineste en kan ønske seg (Utenom hund? Og sjokolade?) - Den Mystiske Venninnen. Full av gull. Og dårlige idéer. Og støttesinne. Og hverdagsnysgjerrighet. Og galgenhumor som fort slutter å være humor og blir sjarmerende nervøsistet. Og forståelse. Og treningsmani (sliter du med å skjønne at vi er venner du også? ja nei var ikke sånn i starten ser du). Og glede. Og rants. Og en flott inderimitasjon. Og masse rotete tanker det er fint å få høre på. Og kvasikriminalitet - "Kan jeg .. STJELE et glass vann?". Og gode idéer. Og seg selv.   Og en brennende lidenskap for isbreer.


 

Alf Prøysen - Helene Harefrøken         The Source Ft Candi Staton - You Got The Love            Jay-Z - Lucifer


Gratulerer med dagen, kjære Helene.                                                                                                                  ~ ♥.          

 



- Admin.

Blanket of Gossip

 

 

 

 

" If the path be beautiful, let us not ask where it leads. "
                                                    - Anatole France

 

 




 Da braker det løs med vonde plaststoler, lave benker, og nødproviant av ypperste klasse i morgen igjen: Eksamen. Det er i finans og økonomistyring 2 denne gangen, samt min femte eksamen (av seks) for sesongen, så jeg uppet gamet mitt fra 70% til 86% i sjokoladevalget. Go hard or go home, som de pleier å si på instagram.



  (For gutter som egentlig var her for avslørende selfies // jenter som bare ønsker friendly stalkergossip: Hopp over.)

 Jeg ble ferdig med et nydelig babyteppe på 75x50 da jeg tok lunsjpause tidligere i dag, og la meg bare ha det sagt at Baby Merino er garn jeg gjerne bosetter meg i på fulltid.
  En sirlig sammenstrikket sky av denne herligheten, m'hm.

 

 

 

    "Friendly-gossip"-wise:  Jeg har jobbet meg ned 15kg på 4 måneder og er fornøyd med det. Jeg er ikke gravid, til tross for at babyteppet naturligvis er håndfast bevis på det motsatte.  Jeg vet hvilke bilder av meg som dukker opp på diverse slibrige forum, pent unødvendig meen om en 16 år gammel jeg kan glede noen shitkids..    Jeg spiser medium lowcarb - fab.  Jeg har drukket alkohol én gang (to?) siden januar - litt tilfeldig og helt greit. Jeg bor på Kronstad. Jeg har glatte legger, hater ikke menn, og er feminist samtidig.
Og forumgutter: Tommel opp for engasjement, men ro an.

Madeon - Finale


Rillestrikk, hjørne til hjørne.   Så hekler jeg en kant i farge rundt når det blir aktuelt å gi bort/bruke.                                        

#strikking #strikke #håndarbeid #babyteppe
#nedivekt #vekttap #vektnedgang

Klar for plaststolhelvete,
Sol.

Flukten Fra Rullestolen (jeg aldri hadde)

 

 

 

 

" Neither a borrower nor a lender be. "
                   - William Shakespeare

 

Gledelig aften, tapre soldater.

Etter at jeg drømte at jeg ble lam fra livet og ned etter en stygg ulykke som involverte en klatrevegg, en gul Gaiabuss, og en usjarmerende beruset Audun Lysbakken - våknet jeg i dag med nytt mot. Bena var jo velfungerende! Hodet heiet frem "Beveg deg, Sandvik, kjenn at du lever! Du LEVER!", mens kroppen stille bønnfalt "Ikke i dag, Sol. Vi hadde en økt i går og den har vi ikke glemt ennå."     God morgen, Sol.
  Som det så ofte gjør når ett alternativ involverer pensumflukt med et hint av rasjonell begrunnelse ("Jeg LEVER!"), var det en enkel kamp mot meg selv. Kroppen fikk bare føye seg etter min nyfunne livsgnist. Det gjorde den heele veien opp Ulriken, og omtrent halve veien ned igjen. Da verket det så godt i bena at selv hodet innså at vi nok kunne LEVD ved å gå opp og ned trappen en gang.    Cardio, baby. Cardio.

 

   Foruten å feire at jeg ikke ennå begynner å snuse på tittelen som multihandikappet, sørger jeg litt over et par tapte solbriller (og så den éne uken det er meldt fint vær i Bergen - kom igjen), og håndterer både min glede og min sorg med vidunderverket lavkarbovaffel. Det er også et snev av fag her i mellom, men det er 1. Så lite at det blir galt å kunne bruke det mot meg, og 2. Så uinteressant at jeg velger å nå skjerme dere for mer enn nødvendig.      Som, med mindre du er en litt irriterende øk.adm.student som ligger etter, ikke er voldsomt mye.
Og la meg atter presisere hvor glad jeg er for at 4/6 er overstått. På mandag 5/6!                          Savner deg  ♥ hjernefunksjonen min ♥

 Stromae - tous les mêmes                               


                I min verden av rutepapir

Melbourne Shuffle,
resten av livet mitt
Sol.

Stu-Dying

 

 

 

 

 

" Entertainment and art are not isolated. "
                        - Martin Kippenberger

 

   Dagen etter dagen før dagen.
Etter at jeg strikket ferdig gårsdagens lueeventyr til frokost, var det akkurat litt for åpenlys prokrastinasjon å starte på et nytt pinneprosjekt dagen mellom to eksamener. Så jeg har handlet inn, vasket badet (hva er det med badegulvsfliser?), bestilt tannlegetime, sortert klær, gått gjennom boden, faktisk skrevet ut noen statistikkrelevante oppgaver, betalt regninger, lekt med vektstangen, satt opp spareplan, og  ... Ja.

  Håper ikke jeg er den eneste som gleder seg til jeg begynner å komme til hektene igjen? Litt faktisk givende hjernefunksjon hadde ærlig talt gjort seg. Det begynner å bli tomt der oppe. *lyden av tom ørken med svak vind og kanskje en tretopp eller to* Greit, jeg synes det er interessant nok å se meg gå all crazy procrastinator3000, men nå har det blitt flere uker. Uker. ... Hvor mange håndarbeidsteknikker kan en kvinne lære?! Hvor mange systemer kan jeg finne på? Når blir "ødelagt" stølhetsstatus nok til ikke å trene?     Og hvor rent kan det bli her?

 

Mest spennende i livet mitt nå er samtalene jeg overhører på bybanen til og fra biblioteket.
    Her har jeg kjapt mistet troen på menneskehetens kreativitet, så  erryday adrenalinkick a gutta

 

 Heitor Pereira - Chums             


                           Nystrikket lue.

        3/6 eksamener.   Jeg kan gjøre dette.
In the name of the original Sandvik!                           
*veiver imaginært sverd mot det monotont eksamensliv*
Sol.

Your Cup of Financial Tea

 

 

 

 

" There is always the need to carry on. "
               - Marjory Stoneman Douglas

 

 

      Det er tidlig, tidlig ~

Jeg synger med Sinatra. Vaffelrøren står i kjøleskapet, en nu ferdigstrikket genser henger over døren, og eksamen begynner om fire timer. Finans. Vinglasset står tomt på benken, orkidéene nyvannet i vinduskarmen, og det er alt annet enn orden i mitt Kronstadpalass. Men det er nydelig.  For midt i natten, med tekopp i hånden, fant jeg ut at det var like greit å "la alt fare" som min mor sier (men ikke sier ofte, da hun ikke er en særlig stor tilhenger av nettopp å "la ting fare"), frem til onsdag. Overimorgen.   Da har jeg crussshjd to eksamener til. 4/6!

  Den dag, den glede.  Selv om jeg tillater meg å ta den litt på forskudd, sånn for å holde pulsen gående mens hodet mitt er fylt av formler jeg ikke egentlig bryr meg om, definisjoner av ord som har syv andre definisjoner bare i samme avsnitt - som siden, og selvfølgelig, brukes om hverandre i resten av boken,   og kalkulatorkursing som får kolikkbabyer til å gå i kvasikomatøs tilstand før du rekker å si "internrente".

 

 Frank Sinatra               


          Funnet en he-ll-ig vaniljemint-te.                                                                                                         Dop, dere. Dop.

Kryss det som krysses kan,
og sørg for en fin ukestart!
Sol.

Min Fortid i Bestemorruter

 

 

 

"We must be willing to let go of the life we planned            
       so as to have the life that is waiting for us."
                                                - J. Campbell

 

   God dag, tapre soldater!

2/6 eksamener er overvunnet, og det braker løs på både mandag og onsdag og mandag oooog onsdag igjen. Jeg blir mer nervøs av å ikke skrive handleliste eller sette vaskemaskinen på 60° når lappen sier 40° - så eksamenstid er selvfølgelig heeelt krise.   Der hvor andre tyr til desperasjon, dårlig samvittighet, lystløse prioriteringer, flerfoldige lesetimer og selvpåført tvang, kjører jeg mitt eget løp som superhusmor, multitaskingsmester, og crazy effektiv kvinne. På alle områder som overhodet ikke dekker mine fag eller mitt pensum, that is.    Så det går vel greit, selv om jeg misunner de som klarer å få seg til å tro at hele livet står og faller på dette.   Urealistiskelivsperspektivbriller, anyone?

Ellers ble livet snudd på hodet for tre måneder siden. Snudd og snudd. Det ble vel mer .. Vridd av? Fort, men ikke fort nok til at du vet om du er død ennå. ("Morbide Metaforer", et samleverk av Sol Sandvik - slippes høst 2014) Jeg skrev litt, og jeg skrev litt mer. Før jeg lot meg stoppe, og uttrykket meg på nye, gamle måter:  En kveld jeg var på vei ut fant jeg ut at jeg ville lære meg å hekle. Jeg har blitt kjøkkenets konge igjen. Jeg har strikket meg en kjole. Sunget sanger med en glemt gitar i fanget. Danset instinktivt, fritt (og forferdelig). Sydd om ca 60% av alt jeg eier. Tegnet bittesmå tegninger hvor alt jeg føler får plass. Trent for mye. Og strikket mer. Og mer. Og mer.

Sååååå.. Dét er min siste teskje med accomplishment godt blandet med et dryss av skam her i livet.



 

 Selv om både skriveriene og kameraet har fått hvile de siste månedene, har det skapende kreativitetsmaskineriet altså ikke vært dødt.. Til tross for at nettopp de to tingene er de jeg alltid har 'hatt med meg'.  Vel: Nå, etter at jeg ble ferdig med det som "plutselig" ble et tre kilo tungt og seks kvadratmeter stort (...) hekleteppe av bestemorruter, bestemte jeg meg for å ta det litt tilbake.   Så: Hei, vakre soldater. Hei.

Oren Lavie - Her Morning Elegance                  

Godteppet.                                                                                                                                                                     

ps, jeg er såvidt flinkere på instagram
Sol.

My May Day, May Day

 

 

 

" Everything has its wonders, even darkness and silence,            
  and I learn, whatever state I may be in, therein to be content. "
                                                                             - Helen Keller

 

 

 

      Jeg begynner i en ende.

 



          Et trivelig lite utvalg av gårsdagens gledelige, meg inkludert.

Sol.

Suitcases

 

 

 

" All action results from thought, so it is thoughts that matter. "
                                                          - Sai Baba

 

 

 

God aften, tapre soldater. Jeg håper dere holder hodet hevet, sinnet klart og ikke spiller Ruzzle gjennom natten sånn at klokken plutselig har blitt kvart over fem og du snart skal stå opp for å gjøre verden til et bedre sted med alle dine gode intensjoner som allerede har fått seg en liten knekk.  *tørker imaginært støv av skjortebrystet* Janei, jeg bare nevner det sånn casual totally off-topic i forbifarten, liksom.

Med mine kofferter snart ferdigpakket i bagasjen har dagene begynt å ta seg opp igjen. Jeg skriver litt mer, soser litt mindre, og har nå et følelsesliv som sakte men sikkert tilfredsstilles av usjarmerende dans og varm sjokolade. Jeg har laget spillelister på Spotify (for dere som ikke kjenner meg, så er jeg heller famøs for "herregud så få lister men med helt sykt mange sanger", quote min venn Kristian), prøvd ut filmfunksjonen på kameraet mitt (var litt usikker på om jeg hadde en), og danset usjarmerende med varm sjokolade.          ← Risikosport



Det kjem seg.  Eller: Jeg sørger for at jeg håndterer det slik at jeg får det bedre. "Det" gjør vel ikke særlig mer enn å være, etter at noe(n) har sørget for at akkurat det kom til å være akkurat der. "Det" blir ikke bedre heller. Jeg blir. Du blir. "Det" går ikke over.  Jeg sørger for at jeg ikke lar det hemme meg mer. Du gjør. Drit i "det". Hvorfor vente på at "det" endres når du står her som mirakelet du er og kan ta grep for å hjelpe deg selv? Du er din egen sjef. Med enorm makt, om du bare er villig til å ta den. (To mennesker får et metaforisk slag i magen - vil du være den som blir liggende? Blab.)    Du bestemmer hvordan du håndterer. Om du håndterer. Og det er noe av det fineste som er.


Her skulle jeg filme men tok bilde istedetfor. De kaller meg Spielberg.         

En helt ny uke blir din om en liten time.
Bruk den godt.
Sol.

the Universe

 

 

 

 

" What does it matter how many lovers you have
                   if none of them gives you the universe? "
                                                    - Jacques Lacan

 

 

 

 


År gammel selvportrett som har ligget og godgjort seg i utkastskuffen.         

Sol.

Min Støl.

 

 

 

 

" Rare as is true love, true friendship is rarer. "
                                - Jean de La Fontaine

 

 

    Tre personer i stuen nynner hver sin melodi. Én tunghørt, én tonedøv, og jeg. Jeg er hjemme hos familien hvor min søster har kommet på besøk for helgen.  "Så hyggelig at hun kommer hjem for å hilse på", tenker dere kanskje. La dere ikke lure!  Det var 50% på FroYo og 40% på (Den Lille Nøttefabrikkens) nøtter på fredag.   Og er det noe den jenten ikke kan hjelpe seg selv fra å elske inderlig nok til å reise 9 timer i løpet av en liten helg - så er det nok det. En kjærlighet jeg har den største respekt for. Men her er hun, og jeg nyter hvert sekund med en mildt FHS-traumatisert jente tilbake i sivilisasjonen. Vel, altså: Her og her. Hun er ikke én av tre som nynner sine melodier i stuen. Og idet hun returnerer, kommer hun til å dundre i vei på pianoet høyt nok til at vi tre andre kapitulerer.             Og det, det er helt greit. ♥

 

Sol.

Minutes.

 

 

 

 

" The photograph itself doesn't interest me.           
I want only to capture a minute part of reality. "
                                   - Henri Cartier-Bresson

 

 

 

 

 



Sol.

Spring Losses

 

 

 

" Thieves must sit in prison. "
               - Vladimir Putin

 

 

Okei. Wow. Hei.  På torsdag dro jeg til Sogndal etter en flott og prematur bursdagsfeiring av en fin en (jeg sier bare Harry Potter Lego y'all det ble FEST og jeg var ikke i seng før på morgenkvisten), for å møte min favorittsøster Kristina og være familiens representant i anledning en riktig fantatisk revyaften. For de skarpeste knivene i skuffen kan jeg si at ja, jeg har bare én søster.   Gjør henne ikke mindre til favoritt. Min retur var planlagt til i går, men vi spilte kort i god fhs-stil og kom for sent - så da kom jeg med sovefjes på en morgenbuss i dag.  Kosi.

 

    In other, more depressing, news:   Jeg har blitt frastjålet mobiltelefonen min. Min første frarøvede ting noensinne, om vi ser bort fra den felles godposen med lego++ (mye lego i dag?) som familien hadde med seg på Oslo S etter at vi hadde vært i Legoland. Jeg var .. 5 år, og om du ville knuse det uskyldige barnehjertet mitt så VAR DET AKKURAT DET DU GJORDE.   Sånn, der ja, flott at jeg håndterte det bra nok til å ikke være passivaggresiv 17 år senere :)  Men telefonen er altså borte, og igjen sitter jeg med en tjukktreig sak som såvidt takler SMS. Jeg er dermed på mobilmarkedet igjen, og kommer til å måtte leve på tunfisk og 10kgs risposer fremover.     Takkskarrubanneordmegha ♥


           Vandrerpike.

JEPP:                   
Jeg quotet Putin.
Sol.

Peptalk for Pusling

 

 

 

" It is not easy to find happiness in ourselves,  
        and it is not possible to find it elsewhere. "
                                             - Agnes Repplier

 

 

           Hei Pusling.  Hei.
           Ikke lat som om du ikke vet hvem du er.
           Når du er rett her, og vet hva jeg mener.
                                                      Vet hvem.

           Hei Pusling.
           Du som ikke har vært helt deg selv i det siste.
           Som kan være så mye mer.   Mer deg.  Bedre.
                                                             Du ja. Du.

 

  Hei Pusling.
Ingenting varer for alltid. Du vet det. Men her er du likevel. Ikke ødelagt, ikke knust, ikke på et livsfarlig stup. Men du er her, og du er ikke den du ønsker å være. Ikke den du ville bli, og ikke den du vil se tilbake på å ha valgt å bli. Men du er her. Kanskje du kjenner på følelsen av avmakt når du ikke engang klarer å gjøre det du vil. Når du slutter å ville ting. Når alt slutter å bety noe. Kanskje du føler deg revet i to, mislykket, ulykkelig eller redd for alt du ikke klarer. Eller kanskje du ikke aner hva som skjer eller hvorfor.     Hei Pusling, jeg tenker på deg.

Jeg synes alle skal få en dag hvor de er hva de vil. Nei. Det jeg mener er en dag hvor du er det du er. Det være slem, sønderknust, tafatt, rasende, angrende, overspisende, gråtende vrak, fullt apatisk, innestengt, irrasjonell eller ~   Én dag er OK. Alle trenger dager hvor de får være. Føle på alt som faktisk er i dem, uttrykke, bli ferdig med. Om en sparer lenge nok, som alt for mange gjør i dag, så blir det for mye til å late som ingenting hele tiden. Med mindre en er villig til å miste kontakt med jeg-et. Og jeg håper ikke du later som ingenting. For hei, Pusling, du er her. Du tenker. Du reagerer. Du føler. Det er ikke til å se bort fra at det skaper mye av hvem du er. Hvordan du er. Det gode med det onde. At du kan forholde deg bedre til egne følelser er helt ok, at du innser at du har mye igjen å lære er helt ok, at du kunne ha håndtert noe bedre er helt ok, at du vet hva du ikke skal gjøre igjen er helt ok, at du kan bedre er helt, helt ok, men ikke i dag.

Ikke i dag, vennen.

       I dag skal du bare være.
       Og i morgen skal du gå videre.

 

 

Vit: Jeg setter enormt stor pris på deg. På hva du egentlig er, under alt du later som om du er. Hjertet mitt varmes hver gang du er genuin, ekte, selv om det kan være stygt å se på. Hver gang du tør. Hver gang du føler på følelsene du har strømmende gjennom deg, hver eneste gang, hver eneste følelse, - Vit, Pusling, at det er deg. Det er det fabelaktige vesenet du er. Som du sørger for å være.  Og det er alt vi har.

Er det ikke stort,
i all sin enkelhet?

 


            Solnedgang ved Christieparken.

 

    Så kommer dagen derpå
Og vit at du kommer deg videre, Pusling. Kanskje du er nydumpet, ikke fikk jobben du ville ha, ikke vet hva du vil, har endret hvem du er for å passe inn et sted, har gitt opp studiene selv om du vet at du ikke egentlig vil det, eller kanskje du bare vil bli bedre. Men du står i ro. Det er det samme hvorfor du er der du er nå. For nå er du her, og nå må du finne ut om du vil videre. Hvor.      Og du kommer deg videre.

Tenk på alt du er, alt du kan, alt du vil, alt du har klart. Kanskje ikke i dag, men i morgen. La ingen, og aller minst deg selv, dømme deg for hardt for din svakeste dag. Du er mer enn det. Din svakeste dag bør være noe du vet om, kjenner, forstår.   Men så bør du legge det bort. Legg det på en imaginær hylle, ikke under (det like imaginære) teppet.  La neste dag komme, mens du puster med magen - og begynner et sted. Vis en fin finger til perfeksjonisten i deg. Jeg har selv et beist av en i meg, og jeg vet at jeg ikke kommer meg noe sted om jeg lar den skrike høyest. Bare begynn i en ende, Pusling.            Vit hva du er, finn ut av hva du vil være,  så finner du ut av hvorfor og hvordan.

 

              Min mini-1-2-3 for sjelereparering
1. Jeg puster.   Dypt. Med magen. Skru av alt som er av teknologisk forurensing (som vi elsker, men ikke akkurat når du skal puste som om det er for første gang), og pust. Hele veien ned, hold, og ut igjen.  Du kan ligge, stå, danse, meditere eller gå.  Helt, helt ned i magen.
2. Jeg dusjer.    Vasker, skrubber og deiler til det dogger på speilet og jeg er så ren som bare jeg kan bli. Når jeg først blir apatisk (min go-to av tilstander når jeg blir Pusling) er ikke dusjing det første som bryr meg, og i så fall er det av ren plikt da jeg har den classy, grønne
sims-skyen hengende etter meg. Dusj ikke derfor, men fordi det er godt, nært, lindrende, eget og rent. Pust. Inn med nese, ut med munn.
3. Jeg går ut.     Trust me, jeg hater folk mer enn pensjonister hater brunsneglen. Og: Ikke ut for å ølle med mennesker jeg har blitt vant til å late som om jeg liker. Ikke for å bli bedømt på utseendet av menn jeg ikke kjenner. UT. Ut for å få frisk luft. Jeg henter posten. Går til butikken to nærbutikker unna og kjøper eple. Finner meg en sti, en skog, et fjell, og går i fred.    Gjerne med headset, for min egen magi. Puster dypt med magen. Kjenner på alt jeg er. Og fortsetter ~

Du er mer enn noen av oss kunne bedt om.    
Med mer potensiale enn du kan forestille deg.
Og jeg heier på deg, Pusling.
Jeg har troen på at du klarer.

Sol.

Screws

 

 

 

" Fine art is that in which the hand, the head, 
                   and the heart of man go together. "
                                                 - John Ruskin

 

 

 Livet putrer og går. Min bosituasjon og fremtid ellers er plutselig i en lett tåke (jeg underdriver - det er som å svømme med snorkel på 300 meters dyp: mørkt, og med heller dystre fremtidsutsikter), og jeg er preget. Naturligvis er jeg preget.   Og det i en slik grad at jeg har gått fra å være en syrlig gladlaks med humor, til å bli et deprimerende stykk homo sapiens.   Du kan være så grei du vil, men letz get realz: Jo.

 

     Jeg tror jeg bør skrive en peptalk til meg selv.
     En peptalk til alle de som nå ikke er sitt beste.

 

Air - La femme d'argent          


         Skriver liste over alt som skal gjøres. Så blir det gjort.                                                                           10/10 systempoeng.

Sus&Klemm
Sol.

ONA Antique Cognac

 

 

 

" It is impossible to love and to be wise. "
                            - Francis Bacon

 

          Mh-mh-m'hmm!
Siden jeg de siste dagene har sørget for at denne kroken av internett har vært fylt av regnbuer, enhjørning og ubetinget lykke - jeg tillater meg her å kremte og se skyldig til siden -, tenkte jeg at det var på tide å dele en glede. Og med det en glede av beste sort: Materialistisk.

Min første ONAbag kom til meg, vel betalt for og heftig betollet, for snart to år siden. En Brixton i Ranger Tan. Jeg hadde surfet rundt etter en ordentlig kamerabag i flerfoldige uker, og trodde endelig at jeg hadde funnet en som ville gjøre jobben. Men vet dere hva?  Jeg fant så utrolig mye mer: Jeg fant min beste venn, min comrade i krigen, og min mest betrodde eiendel. Som siden den sommerdagen på trappen, hvor jeg pent åpnet (brutalt røsket fra hverandre) boksen og reddet min elskede ut i frihet, siden den dagen  - har vært med meg overalt.

Honestly.           

 

  Så, halvannet år senere, ramlet jeg innom ONAbags igjen. Dere vet, det er slikt som skjer! Min elskede RangerTan var vel i live, godt slitt og med fine eventyr på samvittigheten. Du vet, litt sånn som favorittjeansene du fortsatt går med 10 år etter du kjøpte dem: Sjarmerende løs i fisken? Det er RangerTan. Uten en eneste revnet søm, slapp objektivadskiller eller ikkefungerende lås.     Kvalitet, m'adies. Kvalitet.
  Altså: Halvannet år senere. De har begynt å føre Brixton-modellen, den som passer min 13" og mitt on-the-go-utstyr til kameraet perfekt, i italiensk skinn.  La meg gjerne repetere: I italiensk skinn.  RangerTan har ikke fått en eneste dag med avlastning, og jeg begynner fort å rettferdiggjøre min kommende kjøp. Hello sparekonto - hello Brixton Antique Cognac. Jeg er en jævel når det kommer til rettferdiggjøring.

Heldigvis er jeg også en jævel når det kommer til sparing.





Disse er altså spesialdesignet for å beskytte kamerautstyr, og messengerveskene har tilrettelagt beskyttelse for laptop.  Brixton-modellen har lomme for 13"-laptop, og Union Street-modellen for 15" - for de som liker det litt større   *blunker som Lucille*       Verdt hver krone.


♥ www.onabags.com ♥
Ting-torsdag herved over
Sol.

W.hy

 

 

 

" For the mind disturbed, the still beauty of dawn is nature's finest balm. "
                                                                  - Edwin Way Teale

 



 

 Luggen min danser foran øynene mine, der vinden leker fritt. Jeg smiler. Sørgmodig, som om jeg minnes noe fint i en tid som har passert.
 Og kanskje er det akkurat det jeg gjør. Jeg løsner hårstrikken i nakken, og går plutselig i en virvelvind av blondt hår.     En silkemyk storm.



Smile stille,
puste dypt.
Sol.

Gate Gate Gate

 

 

 

 

  " A woman knows the face of the man she loves                                                                                                   
as a sailor knows the open sea.
"                                                                 
                          - Honore de Balzac                                                                          

 

 

 

 

 Coldplay - Strawberry Swing        eller denne varianten av Frank Ocean          


      Dette var min gate. Min vei. Min sti.   Som brakte meg hjemmefra og til verden. Fra en dypt elsket leilighet, til det magiske utenfor.

Med hjertet trygt i brystet,
Sol.

Dripping Drops of ~

 

 

 

 

 

 

For når det regner

drømmer jeg

om alt som vaskes vekk

 

 

 

 



Sol.

Selfie

 

 

 

" There are always two people in every picture: the photographer and the viewer. "
                                                                     - Ansel Adams 

 

 

 

 

          Er jeg en blogger,   eller er jeg en av almuen?
          Akkurat. Så her er en speilrefleks-i-speilet-selfie.

Derek Paravicini - It's Only a Paper Moon       


            Nå skal jeg danse meg ned til handelshøyskolen og vise min mor og søster rundt.         Og flotte meg med en Oxford-bok. (♥)

Sol.

Three Guns and One Goes Off

 

 

" Sooner or later, those who win are those who think they can. "
                                           - Paul Tournier

 

 

 

  Dette er like mye en liten huskelapp til meg selv når jeg kommer ut av denne lesetransen - som forøvrig har gått på en smell etter at jeg
 åpnet den litterære festen (som jeg aldri skal kalle den igjen) "Psykologi i organisasjon og ledelse".          Hvilken bok, dere. Hvilken bok.

Hvilken bok? Pensumboken i Organisasjonsatferd og ledelse, som jeg har sakte skurret meg gjennom til side 50/363 i skrivende stund. Den som snakker til leseren som om vedkommende var sånn plussminus 10 år. Med mild underutvikling.   Hør:    "Vi har nå beskrevet"  - "Her dreier det seg altså om" - "Som vi har sett" - "Spørsmålet er altså" - og perlen "Nå vil du kanskje si at det er på høy tid å forklare hva ---"
   NEI.       Alvorlig talt. Jeg vet hva vi har beskrevet siden vi beskrev det, vi forklarte i forrige paragraf hva dette altså dreier seg om, det vi har sett har jeg også sett, spørsmålet sier seg selv med mindre du har laget en ganske dårlig bok, og nei, jeg vil ikke si at det er på høy tid å forklare hva disse strukturelle grunndimensjonene egentlig består i. Nei.     Jeg vil lese hva det er når forfatter finner det fornuftig. Finito.

Å gjennomgående snakke til leseren som om de ikke skjønner hva du forklarer i forrige avsnitt sier en del om enten 1) Hvordan du skriver det forrige avsnittet, 2) Hva du tenker mennesker, eller 3) Hvor sykt keen du var på å få opp sidetallet på boken. For min del er det heller likegyldig hvilken av disse en skulle komme til å gå for, men om denne form for repetasjon i bokform unnskyldes med "grundig forklaring" så må jeg klaske meg litt på låret og humre oppgitt. Det er ikke grundig. Det er akkurat det samme som sto en halv side bak.  Bare igjen.

 

 

Husker dere det jeg sa om huskelapp i første linjen der? Nei, det gikk meg nesten hus forbi selv. Tror jeg på et tidspunkt knurret lavt mens jeg ordrett tok sitatene ovenfor. :)  Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om lister. Om magiske lister, givende lister, slemme lister, fornuftige lister, glade lister, om hvorfor, og ikke minst om hvordan.             Men så sitter jeg her på side 50 da, og prøver så hardt å skjønne hvorfor.

 alt-J -  Tessellate     



(Jeg har mange sider igjen (ikke at jeg teller ned!!),
så jeg håper snilt på at det tar seg opp etterhvert.)

Sol.

Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » September 2014
Sol

Sol

22, Bergen

Har sjarmerende pøbeltendenser, tre navn, to pupper, én blogg. ~ s0l@live.no

hits